Kina tenker i tiår, mens demokratier tenker i valgsykluser

Den siste artikkelen til Dr. A.K. Chaurasia gjenåpner debatten om hvorvidt langsiktig utviklingsplanlegging undergraves av demokratiske valgsykluser. Innlegget peker på at femårige politiske perioder ofte forsinker eller velter transformasjonsprosjekter innen infrastruktur og industri, med utgangspunkt i Navroop Singhs analyse av Kinas enorme handelsoverskudd og voksende industriproduksjon. Prosjekter med en tidshorisont på ti til tjue år utfordres når politikk og prioriteringer skifter for hver ny regjering.

Dette står i kontrast til Kinas flerdekade-lange industripolitikk, slik Chaurasia beskriver. Beijing er ikke styrt av valg, noe som gjør det mulig å bygge kapasitet innen produksjon, teknologi og import lenge før resten av verden etterspør det. Fordelen ved dette langsiktige rammeverket er at Kina, sammenlignet med demokratier, forsterker de politiske syklusene på måter som er vanskelige å matche.

Kinas handelsoverskudd

Ifølge Navroop Singhs analyse flommer Kina fortsatt over verdensmarkedene med subsidierte eksportvarer i et omfang ingen konkurrent kan måle seg med. Landets handelsoverskudd for varer, som passerte én billion dollar i 2024, ble først bekreftet av Financial Times. Eksporten til Sørøst-Asia øker, drevet frem av trusselen om amerikanske tollsatser.

Effekten av Kinas politiske kontinuitet er tydelig i bransjer som leker, stål, maskineri og elektronikk. Tiår med kapasitetsbygging har gjort kinesiske selskaper mer konkurransedyktige i markeder der den innenlandske industrien ikke alltid opererer under stabile politiske rammer. Indiske produsenter av leker og stål, som ofte trekkes frem som eksempler, klarer heller ikke å holde tritt når statlig industripolitikk endres etter hvert valg.

Strukturell fordel eller politisk ubalanse?

Forfatteren hevder at Kinas langsiktige tilnærming gir en strukturell fordel som demokratier vanskelig kan kopiere uten at alle politiske partier forplikter seg til kontinuitet. Mange demokratier har forsøkt flerårige utviklingsplaner, men valgdynamikken skaper ofte forstyrrelser i gjennomføring, budsjettering og politiske prioriteringer. Etter hvert som den globale handelskonkurransen tilspisser seg, vil land med stabile industripolitiske rammer få et fortrinn over dem som bindes av skiftende politiske agendaer.

Økonomer advarer om at kløften kan bli større ettersom Kina fortsetter å investere tungt i høyteknologisk produksjon, elbiler, grønn energi og halvledere – alt støttet av statlige langtids­subsidier. Demokratier kan bli nødt til å revurdere hvordan de utformer utviklingsprogrammer dersom de ønsker å matche Kinas industriperspektiv, som har blitt bygget opp over flere tiår.

Poenget til Dr. Chaurasia reflekterer en økende bekymring: Er valgdrevet styring rett og slett for kortsiktig i dagens globale økonomi? Regjeringer som opererer i femårige sykluser står overfor økende press for å ta i bruk mer stabile og strategiske modeller, ettersom Kinas langsiktige industrifordeler vokser. Uten kontinuitet risikerer demokratier å havne bakpå innen produksjon, teknologi og handelskonkurransekraft.